Den lille jenta i hjørnet.

Denne fortjener en reprise nå i disse dager. Det er mye snakk om julen, men jeg ønsker også å fokusere på denne tiden.  Det er fordi nyttårshelgen og nyttår er nå, og dette er en høytid som ikke er like fin og god for alle. Det er helg, en lang helg for veldig mange barn der ute. Jeg kan føle det på kroppen selv.

Dette kan være en tid der både sorg og smerte kommer til uttrykk sterkere enn noen annen tid på året hos noen av oss i samfunnet. En tid der selvskading, selvmord, depresjon, rus/avhengighet, eller annet blir en enda hardere og tøffere kamp å kjempe på grunn av ulike opplevelser eller erfaringer fra denne tiden som egentlig skal være fylt med glede, varme, kjærlighet og omsorg, nytt år og nye muligheter.

Ikke alle deler denne gleden og dessverre er det ikke alle som opplever dette.  Det kan være opplevelser fra barnsben av eller senere i livet.  Det er mange som  sliter i ensomhet eller søker seg til likestilte, der de finner trøst i hverandre. Mine tanker går spesielt til barn som lider under ikke verdige forhold, men også andre som er i en situasjon jeg ikke hadde mestret å tatt på meg «skoene og gått i samme fotspor».

Jeg har mine erfaringer og opplevelser som river og sliter i hjertet mitt med mine barne øyne og godt opp i voksen alder-samme øyne- Jeg tenner et lys for alle barn som akkurat her og nå ikke har et trygt hjem, en trygg seng eller trygge omsorgspersoner rundt seg.

Den lille jenta i hjørnet.

Det var fredag og skolen var ferdig. Alle de andra barna løp opp til bussen mens de ropte «god helg».

 

Den lille jenta tok ranselen på seg, den var blå, av skinn og begynte å bli litt rufsete i kantene. Hun bodde i gangavstand fra skolen. Hun dro forsiktig igjen glidelåsen i jakka, putta lua i lommen og visste at hun måtte gå ut av døra. Frøken som også var rektor på skolen i denne tiden hadde pakka sammen og lukket døren inn til  klasserommet og låste. Hun så på jenta og smilte lett og ønska henne en riktig god helg og dulta henne forsiktig i skulderen med hennes overarm. Hun ble med henne ut og svingte til venstre for å gå bak skolen og tusle hjemover.

 

Å tusle var ordets riktige betydning fordi det gikk ikke fort i dag. Det ble ingen aking ned bakken til veien i dag. Skråningen opp til veien var tung og den lille jenta skled flere ganger bakover og datt i snøen, og ble liggende ganske så behagelig der. Hun så opp mot himmelen og det begynte å snø. Kjente de kalde snøstjernene i fjeset og måtte smake på en av de som landet på haken sin. Hun karra seg opp, fordi hun ble fort kald. Hvem brydde seg egentlig. Det kjentes ut som hun slepte beina etter seg. Heldigvis i dag, så gledet de andre barna seg til helg, så de hadde løpt fort i forveien. Denne gangen gikk hun alene og slapp de stygge ordene, bli kasta snøball på eller dynka i snøen.

 

Hun så huset sitt nå. Hun visste det ikke var noen hjemme enda. Hun visste også at atmosfæren fort ble forandret hjemme når de voksne kom hjem. Fredag betydde mye alkohol. Hele kvelden, natten med, og lørdag var en reprise av fredag bare verre. Hun svingte inn på gårdsplassen og så hunden i vinduet. Den lille jenta så på hunden at hun ble glad. Hun kjente en varm følelse inni seg og gledet seg til å kose hunden sin. Gårdskatten kom og hilste på også, men ville ikke være med inn. Hun låste seg inn og satte seg på gulvet og klemte hunden tett og godt inntil brystet sitt. Kledde av seg og satte ranselen inn på rommet sitt. Tok ut matboks og flaske, og tok det med inn på kjøkkenet. Gikk ut i stua og satte på TV, for hun visste at resten av helgen ble det ikke mere TV på henne. Hun tenkte at hun kunne dra til mormor og morfar, men hadde vært der så mye, så i helga måtte hun være hjemme. Hun så seg rundt i stua. Hun hadde ingenting som hørte seg til her, hun hadde lagt tegnesaker inn på rommet sitt i går da hun la seg. Alltid forberedt. Hun visste hun kom til å tilbringe mye av helgen på rommet sitt.

 

Pappaen hennes kom hjem og begynte med middagen. Hun satt fortsatt i stua. Hun hørte det klirra fra posene han berte inn på kjøkkenet. Hun hørte han satte på krana, og lyden av ølflaska som ble lagt i vasken med rennende vann var velkjent. Hun kjente det snøret seg sammen i magen og tusla på rommet sitt. Nå var det helg. Middagen var ferdig og hun og pappaen spiste. Mammaen var sen som alltid. Det pleide å være lite snakk rundt bordet på fredager fordi den lille jenta hadde nok med meg selv.

 

Hun ligger på rommet sitt. Ingen ting hjelper i dag. Har prøvd å lese og tegne. Lydene skjærer i ørene. Onkel har kommet og ølflaskene står på bordet i fleng. De er brune og høye med rød og gull farge på etikett. Det lukter øl i hele huset. Hun har gjerne vinduet sitt på rommet åpent. Klarer ikke å holde lukten ute. Det er kaldt også. Hun hører en lyd utenfor. Vi får besøk. Ikke henne, men de som er i stua. Med sekk og lue på kommer en annen bror av pappaen. I sekken skjønner hun hva det er. Hun hører det skramler helt inn på rommet sitt. Allerede nå begynner dem. De er ikke fulle ennå. Denne kvelden blir lang. Hun sitter i senga si og stirrer ut i rommet. Finner en liten boks med det rare i. Her har hun samlet noen sikringsnåler.

 

Lydene fra stua er uutholdig. Skriking, lyder av sofaen og stoler som blir flytta på. Hun hører på både ord, stemmeleie og hvordan møbler blir flytta at det er sinne. Hun orker ikke. Hun holder for øra og vugger frem og tilbake. Prøver å tenke på noe bra, men klarer ikke. Hun hører «noe» går i gulvet og «det» knuses. Hun tenker på hva det kan være. Hjernen søker igjennom huset i hodet hennes. Det er ikke pene ord hun hører der ute. Hun hører klær revner og dunking mot vegger. Mer som faller i gulvet. Mye bråk frem og tilbake. Kjøkkenstoler som velter og bordet blir som blir skyvet på. Hun ser på boksen. Tar nålene frem og setter de rundt om kring på handa si. Ser på dem og tenker at det gjør ikke vondt. Bare litt. Det er mye vondere det som skjer der ute. Den lille jenta vil ikke høre. Hun gråter og sitter i hjørnet av senga si. Hun vugger frem og tilbake. Hun holder hunden tett inntil seg og tenker at vi må holde sammen. Hunden ser på henne med de store brune øynene sine.

 

 Hun tar den ene nåla ut av handa. Risper inn noen streker på siden av tommeltotten. Hun ser huden deler seg og noen røde dråper pipler ut. Hun pirker og graver frem mere hud. Det gjør vondt nå. Hun hører slåssing, skriking, lyder av ting som knuser, flasker som klirrer og møbler som «flyr» rundt lengre unna nå. Den lille jenta sitter helt oppe i hjørnet av senga si. Tenker seg en grense rundt seg der ingen kan komme inn. Hun tenker seg inn i en fantasiverden der hun bestemmer hvordan det skal være. Blomster, dyr, trær, farger og hun er midt i blant alt sammen. Der hun farger dyrene som smiler og blomstene som nikker. Der trærne suser og lager skygger som brer seg om henne som en trygg og snill venn.

 

Det gjør vondt nå. Hun stopper og ser ned på handa si. Må stoppe nå, ellers vil blodet søle til i senga hennes. Det er det verste hun vet, å søle. Det er skikkelig ekkelt. Det er stille der ute. Hun tar forsiktig ut de andre nålene og beveger seg med et trykk i brystet mot døra. Hun hikster og hiver etter pusten. Hun skjelver. Rommet snurrer rundt. Hun tar forsiktig i dørhåndtaket og lukker døra opp. Hun kikker ut i stua, der hun ser pappaen sover. Hun skjønner at det er natt og at alle sover. Hun legger seg i senga og lukker øynene. Hun vet at hun kan sove akkurat nå. Hun ser på handa si og vet at det blir et arr der.

Det vet jeg, fordi den lille jenta i hjørnet. Det var meg.

Jeg var 9 år.

 

-orkidedatter-

 

#psykiskhelse #selvskading #skam #skyld #traume #mobbing #bloggingmotmobbing #stoppmobbing  #blogg

 

22 kommentarer om “Den lille jenta i hjørnet.

  1. Fikk klumpen i halsen av reprisen også jeg snupp ❤ En sterk men likevel god historie. Enig med Deveny om å få den med i kampanjen, den er vel snart slutt – så det er bare å hive seg rundt 😉 Få på rette # og meld innlegget inn i kampanjen ❤ Du er gull :-)) Klem.

    Liker

    1. Jernbanefrua..: Gode og fine deg, ja, en kan jo få klump i halsen….jeg gråter, det er jo virkeligheten min som barn…
      Jeg heiv meg rundt, kanskje litt i forteste laget i grunn….vet ikke om det gikk bra, med tårer i øya og klump både her og der…og ikke vant med disse #….
      Den fineste frua jeg vet om, tusen takk for at du er du<3 Glad i degz3
      Sender over en varm klem og håper kvelden blir god og fin<3

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s