Et møte med virkeligheten – et barns kamp…

(dette er noen år siden…)

I gjennom jobben min har jeg opplevd og erfart mye og mere enn mangt for å være pedagogiskleder i barnehage over mange år. Dette er ikke et innlegg om barna som går der, men et av de menneskene jeg møtte ved å være en bedrift for praksiselever fra NAV.

Han ringte selv til barnehagen og presenterte seg. Han var 17 år og med en «bagasje» som kan blåse de fleste av krakken. Han vår åpen og ærlig og sa til slutt før vi la på «jeg forstår om du ikke vil ha en som meg hos deg i lag med unga». Disse ordene har brent seg fast i mitt sinn. «En som meg» sa han….. Jeg inviterte han inn til oss på en samtale.

Det var ikke en selvfølge at jeg skulle bli hans veileder, men jeg ble det.  Jeg følte meg heldig. Han hadde med seg en ansatt fra ungdomskollektivet han bodde på under møtet.

Han var lang og slank med et halvlangt bølgette hår som han måtte slenge litt på i ny og ne. Han turte sjelden å smile og var alltid kledd i langermet hettegenser og langbukser. Han satt ovenfor meg under møtet. Rank i ryggen og alvorlig. Han hadde et fast håndtrykk når vi hilste på hverandre, men et steinansikt var han.

Han lurte veldig på hvorfor jeg ønsket å møte han. Han lurte veldig på hvorfor jeg trodde han kunne være her sammen med ungene.  Være her i det hele tatt. Jeg merket han var skeptisk og kjølig. Reservert som han var prøvde jeg å se inn i øynene hans for å få kontakt. Han kikket ofte ned i bordet. Henne som var med han pratet om alt og ingenting, noe jeg fant lite interessant for meg og han og den jobben han får muligheten til å prøve seg på.

Det ene benet hans ristet, hele bordet stod nesten og hoppet. Hun snur seg til han og ber han gi seg, snur seg til meg og sier «han skal bare ha oppmerksomhet». Jeg svelger mitt eget spytt i vrangstrupen og kjenner at halsen snører seg sammen og jeg får vondt. Vondt i hjertet mitt. Senere forteller han meg at det er ikke pga oppmerksomhet, men noe som ofte skjer når han må konsentrere seg om å beholde roen og puste…

Han stopper, og ser på meg…..Jeg forteller han om muligheten han får og litt om meg, oss og arbeidsplassen. Han ser granskende på meg og forteller noe av det han har gjort.  Jeg ser på en gutt som det lyser «frykt» ut av øynene på. Jeg ser han ser på hendene sine og knokene blir hvite. Jeg ser munnvikene strammer seg. Jeg tenker- hva har denne gutten opplevd.

Her er det både rus og alkohol, salg og kjøp og bruk, stjeling og slåssing. Han er på vei til å reise seg opp og jeg skjønner ikke det, og han skjønner ikke hva han gjør her. Jeg spørr om hvorfor han ringte, og det var fordi sjefen på kollektivet sa han skulle det. Jeg spørr om hva med han selv? Hva vil du? Han ser på meg og sier, «ingen har spurt om det før -hva jeg vil….Jeg fortalte han litt om mine grunnleggende holdninger og verdier ovenfor mine medmennesker. Jeg dømmer ikke og har alltid hatt et hjerte for ungdom som han.

Han startet dagen etter. Han fikk være min «skygge». Aller mest fikk han sitte på gulvet sammen med småbarna og leke. Det er så fint med barn, de er for det første veldig ærlige, men de er ikke dømmende. De tar deg som du er. Småbarna så på han som deg og meg og de kravlet over og under han og lo og storkoste seg. Det gikk ikke mange dager før jeg så han smile også. Det gikk et lettelsens sukk igjennom meg denne dagen. Endelig. Han fotfulgte meg stort sett i alle arbeidsoppgaver og jeg så han begynte å slappe av. Han tok mer kontakt med personalet og ikke minst ungene. Jeg og han kom godt overens og kommunikasjonen er god. Vi begynner å le sammen og har fine samlinger sammen, turer og lek ute og inne med barna. 

Etter kort tid hadde jeg en oppfølgingssamtale med han. Jeg skjønte plutselig hvorfor han ikke ville smile. Han sitter og holder rundt kaffekoppen så hardt så hardt at jeg tror den skal knuse snart. Han tar plutselig handa mi og ser på meg og sier, «takk». Jeg ser for første gang et lys i øynene hans…

Han forteller meg litt om sin barndom, der han fikk amfetamin på mjølkeflaska når han var liten. Han forteller han ofte var med foreldrene sine på «oppdrag» når det gjaldt salg og kjøp av både narkotika og sex. Han måtte  ofte se på når de voksne «hadde seg». Han begynte å røyke som 9-åring, som 11 åring røyka han det samme som foreldrene og noen år senere satte han sitt første skudd.

Han ble tatt av barnevernet når han var 11, da hadde han tryglet om å få bo et annet sted enn hjemme siden han begynte på skolen.  De hadde prøvd alt for lenge etter min mening å prøve å få hjemmet til å fungere.. Han hadde mye fravær fra skolen. Han fortalte han var i rus på barneskolen. Lærerne var redd han følte han, men han vet ikke, sa han. Jeg tenkte jo ansvar her i forhold til å være elev på en skole? Hva skjedde?

 Det var ingen som orket å ha han i fosterhjem fordi han hadde sin atferd og sitt misbruk.  Han ble ofte misforstått…  (og ikke fikk han den kunnskap og kompetansen han trengte heller, tenkte jeg)…Han flyttet fra institusjon til institusjon. Han ble ofte låst inne på institusjonene. Han og de som arbeidet på institusjonen hadde selvfølgelig hver sin forklaring på hvorfor de låste ungdommen inne. Uansett hva jeg mente om den sake, betydde ikke det noe.  Hva skjedde når han ble låst inne, jo han rømte. Slo seg ut i fra bare veggen eller knuste vindu hvis det var mulig. Ble kjenning av politiet på denne siden av landet også… Han hadde fortsatt kontakt med foreldrene og de vill ha han hjem for å «jobbe» for seg. Han ville ikke «hjem».

Det var sommer og veldig varmt. Han kom i langermet genser og bukse. Han fortalte til slutt at han aldri kom til å ta av seg og bruke shorts. Det var fordi han hadde kutta seg opp på beina, fra tær til lysk. Han hadde prøvd å «skjule» sine arr, så en kompis hadde fått lov til å øve seg på han som tatovør. Ikke noe heldig resultat. Det samme gjaldt armene hans. Det var jævlig å se en 17 år gammel gutt sitt skinn som var «krøllet» sammen og arrete, en hud som var blandet av hvite og hudfarget striper som lå over og under hverandre. Oppå der var det noen tatoveringsstreker som gjorde det estetiske mye mer ubehagelig å se på enn hva jeg kunne forestille meg.  Til slutt tok han av seg og gikk i t-skjorte. Det var en ny opplevelse for han.  Det var et barn som spurte han om han hadde brent seg, han kikka bort på meg og jeg nikket forsiktig, så det ble den historien. Tatoveringene var det ingen som spurte om. En dag kom han nyklipt og med ny genser uten hette.  Aldri la jeg merke til at han ristet i beinet heller mens han var hos oss.

Han var hos oss nesten tre måneder. Jeg ble riktig så godt kjent med han både som den gutten som løp rundt med barna og lekte med de oppi trærne og nedi sandkassa. Gutten med «steinansiktet» så jeg ikke så mye til, bare når vi hadde felles møte med ansatte fra kollektivet. Det var ingen utfordringer med å ha han i jobb hos oss. Jeg var ærlig med han om hvordan ting og arbeidsliv fungerte. Han var rusfri, men var ærlig på at han kunne sprekke. Det skjedde ikke i denne perioden. Jeg ble også litt kjent med denne gutten som «alle var redd». Han var skeptisk og utrygg. Jeg stod ovenfor en gutt som har opplevd grov omsorgssvikt og opptil flere relasjonsbrudd der tillit og trygghet var fremmedord. Jeg er meg- og tok gutten under mine vinger og lovte meg selv å gjøre det beste jeg kunne for han mens han var her.

En dag han kom på jobb måtte han snakke med meg. Jeg kjente jeg grøsset…Det var ikke lenge til han fylte 18 år og da ble han kastet ut fra kollektivet. Da blir han plutselig voksen og skal ta vare på seg selv. Han så på meg med blanke øyne og fortalte han hadde prøvd seg på om han kunne få være hos oss lenger og få noe å bo i igjennom NAV. Så enkelt var det ikke. I et system der han må søke og behandlingstiden er lang hadde han ikke noe annet valg enn å dra «hjem». Et «hjem» han ikke ville tilbake til, men ingen hørte han. Jeg stod på sidelinja og så på….og tenkte hvilken rolle har barnevernet her? Jeg håper det inderlig har blitt bedre rutiner i dag. Jeg vet ikke alle fakte, men å sende han «hjem» var som å sende han til avgrunnen… Jeg kjente hjertet mitt begynte å «blø».

Hjem-til hva? Han ble 18 år, plutselig voksen og måtte «hjem» for å få den hjelpa han hadde krav på. Hjelp, hvilken hjelp? Det visste han ikke, det ble han ikke fortalt. Har han ikke rett på å få vite det? Vite hva som skjer?

 Han brukte navnet mitt og så på meg og fortalte at disse litt over to månedene hadde vært de beste i hans liv. Hvordan han hadde blitt tatt i mot, der jeg ikke dømte eller hang meg opp i hans fortid. Der han følte han  fikk «blanke ark og fargestifter til» og han grep sjansen til å begynne å skrable ned noe nytt og meninsgfylt. For første gang i sitt liv hadde han følt han kunne «være seg selv» uten å tenke på å flykte, beskytte eller å sloss for å overleve. Han følte jeg var «ekte» og at jeg var ærlig og direkte og fortalte hvor «skapet skulle stå» var han så glad for. En stund var han redd for å bli låst inn hvis han gjorde noe galt… Han likte å være i lag med barna, men ofte ble han «dømt» og ikke fikk muligheten. Han fortalte og jeg felte ei tåre eller tre, dette betydde så mye for meg, for meg personlig. Han sa til meg at han skulle ønske jeg tok han med meg hjem til meg og mitt fordi han likte meg og følte seg trygg, hvis «trygg» var den følelsen han hadde nå. Jeg gråt innvendig.

En dag var ikke han på jobb. En dag var han ikke med barna høyt i trærne, lavt i sandkassa, oppe på scenen og sang og lo, eller kledde seg ut som trollet i «bukkene bruse» eller rulla rundt i gresset eller krabba rundt i gress og sand for lete etter insekter. Det ble veldig tomt etter han. Han ble savnet av både barna, personalet og flere foreldre spurte etter han. De hadde fått et godt inntrykk av han, og jeg ble rørt inn til hjerterota.

Jeg fikk en sms der han sa han ikke kom på jobb, han ble 18 år og kjørt i andre enden av landet til det stedet han kalte «hjem». Jeg visste at dagen kom, jeg visste ikke at jeg ville savne han så mye. Jeg hadde kontakt med han en god stund når han kom «hjem», til slutt ble han fjernere og stillheten ble ikke til å unngå. Etter mange dager kom meldinga jeg ikke ville ha. Han hadde ikke klart det. Han hadde begynt å ruse seg, fått tilbake livet sitt som han hadde som 12 åring som han skrev. Livet var tilbake der han hadde jobbet så hardt for å komme vekk i fra. Når jeg sier «jobbet hardt» så ville han lenge komme vekk hjemmefra, han ville «noe» med livet sitt, han hadde sett altfor mye død og jævelskap som han sa. Han ønsket ikke samme skjebne. Å ønske og å handle er to ulike ting, den ene vanskeligere enn den andre. Med et lite gnist av «å ville» kan være akkurat det som skal til for å komme ut av det livet du har og gi deg selv et bedre et….

Ordene han sendte meg er det ingen som får, men jeg kommer aldri til å glemme dem. Jeg kommer aldri til å glemme han, heller ikke systemet han og andre barn kjemper i….

Jeg har alltid «brent» for disse barna/ungdommen som har på en eller annen måte falt utenom. Jeg har stor tro på at det finnes håp og ofte erfarer jeg at det er mange flotte ungdommer der ute som i denne erfaringen og i samme situasjon.

Jeg kommer aldri til å gi meg om å være med å kjempe deres kamp.

-orkidedatter-

6 kommentarer om “Et møte med virkeligheten – et barns kamp…

  1. Så utrolig bra skrevet! Og kjempeviktig tema. Rørende og sterkt. Fikk også vondt imeg av strofen «en som meg».. og grøsser litt med hun som mente han bare ville ha oppmerkesomhet!
    Viktig å gi alle en sjanse.

    Likt av 1 person

  2. Vi er like her – også her og jeg er ikke overrasket. Heller ikke overrasket over ditt møte med gutten, hvordan du møter ham og den tillit du viser ham. Noe som betyr noe for livet, for ham ❤️ Jeg har møtt mange som ham, og jeg slutter heller aldri å kjempe her.. Jeg blir så rørt og sint og lei meg på en gang og det setter mange tanker igang. Takk for at du er du og fordi du gjør en stor forskjell!!!

    Likt av 1 person

    1. Nydelige deg, og ikke heller overrasket❤️ du er du- glem ikke det og du gjør også en forskjell❤️vi kan ikke slutte å kjempe, verden kan bli litt bedre- ihvertfall til de som møter deg på sin vei, å møte et medmenneske som gir av seg selv fullt og helt med hjerte på rett plass og EKTE❤️ klem

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s