«Det skjer ikke meg: «Når «dem» stjal hennes kropp»…

Hun kikket seg forsiktig over skulderen, til begge kanter, tærne var nakne og kalde. Hun hutret. Hun lå på bakken en kald januarkveld. Hun husket ikke hvor skoene hadde blitt av, men vantene hadde hun på seg. Gatelyset lagde akkurat nok lys til at hun kunne skimte litt av vegetasjonen rundt seg. Hun husket ikke hvor hun var. Hun husket ikke hvor hun hadde vært. Hvor mange var klokken tenkte hun.

Hun reiste seg opp på alle fire, kvalmen bredde seg utover og oppover i hele kroppen. Det var ikke til å unngå, hun ble dårlig. Mens hun kastet opp kjente hun en sviende smerte og sårhet i halsen. Blodsmak blandet seg med oppkast og hun gråt. Hun skjønte ikke noen ting.

Hun kom seg opp og vaklet bortover. Hun kjente seg ikke igjen. Vondt i føttene og hofter som kjentes ut som om de var overtrent. Hun var øm i skuldrene og andre steder på kroppen. Hun tok seg til håndleddet og brått i lysskinnet fra gatelyset så hun blåmerkene. Hun grøsset og hutret.

Hjernen jobbet på spreng, men det skjedde ikke noe. Hun møtte noen mennesker som ba henne dra dit peppern gror og værre var. Hun kikket litt på seg selv. Jo, hun så helt forferdelig ut. Bare hun kunne huske. Hun satte seg på benken i parken og tenkte tilbake.

Psykisk helse overgrep ut på byen dopet ned det er ikke min skyld vold venninner det skjer ikke meg de tok livet fra meg narkotika stoff partydopTegnet av -orkidedatter-

Hun og venninnen hadde tatt seg et par glass vin og ordnet håret til hverandre. Sminken var på og klærne lå fint på sengen hennes, klare til å brukes. De skulle feire bursdagen til Hanne og de gledet seg. Musikken stod på rolig i bakgrunnen og de var i godt humør. De tøysa, tulla og fjollet som de alltid gjorde når de var sammen. Begge gikk på samme studie og bodde i samme blokk.

Hun husket at de dro ut med taxi til utestedet. Hun kikka opp og det begynte å lysne. Hun kjent seg ikke igjen. Hvor var hun? Så vondt hun hadde overalt. Det stakk i ryggen og hun kjente seg så dårlig.

Hun lyttet til de få menneskene som føk forbi. De hadde dialekt, men ikke slik som hennes. Hun gjorde et byks mot neste person og spurte hvor hun var…

Hvordan i all verden kom hun seg dit? Mange mil hjemmefra. Hun sank sammen på krakken og gråt. Hun gråt til tårene frøs fast på de røde kinnene og smerten brant inni henne. Hun hadde mistet vesken og lommene var tomme. Telefonen var et vagt minne. Bankkort og alt var borte. Hvor var venninnen hennes?

Hun krøp sammen inni boblejakka og sovnet på krakken. Hun klarte ikke å holde seg våken. Hun følte seg skikkelig dårlig og utmatta. Måtte sove.

I drømmen ble hun brakt tilbake til utestedet. Mange folk, musikk og dans. Hun så seg selv i en mørk krok sammen med en gutt hun ikke visste hvem var. Det så ut som det var veldig hyggelig.

Mørkt…. helt mørkt…. hun bråvåknet… Hun satte seg raskt opp og stanget i…. et hestehodet. To hester stod der foran henne med to uniformerte menn på. Hun tok seg til hodet og bannet. Hun følte seg ør og forvirret. Hun så munnen på han ene politimannen gikk opp og ned… han bet seg i leppa og munnen gikk opp… og ned…Synet fungerte bra, men hun hørte dårlig. Hun ble redd, skalv og gråt. De steg ned fra hestene.

Hun kastet seg rundt halsen til politimannen og fikk såvidt frem et hest «hjelp». Denne dagen fikk hun sitte på med politihesten. Det gjorde så vondt at hun orket ikke å sitte, de løftet henne ned. Hun oiet og akket seg. Tørket tårer og spyttet blod. Ambulansen ble tilkalt.

Da hun lå inne i sykebilen holdt hun handa til den ene politimannen. Han hadde blitt med ble hun fortalt i ettertid. Hun hadde fått panikkanfall og ville ikke dra i sykebilen alene. Hun husket aldri den episoden.

På sykehuset måtte hun igjennom en omfattende undersøkelse, og da hun måtte ta av seg alle klærne gikk det et gisp igjennom sykepleierne. Det var ikke noe rart hun hadde vondt. Hva i alle dager hadde skjedd.

Den natten fikk hun nesten ikke sove. Glimt oppe i hodet hennes ble «skutt» frem og tilbake. Hun husket bruddstykker fra noe hun ikke husket og visste om. Hun ble igjen dårlig fordi «bildene» i hodet hennes stod som brent fast. Hun så klart båten og brygga og flere menn og hun hang over skulderen til en. En hun aldri fikk se forfra.

Hun ble bært ned i båten og lagt på sengen. Klærne ble plukka av, et plagg av gangen. De var nakne. De tilfredstilte seg selv. Hun frøs, følte seg kvalm og hodepine. Følelsen av at «noe» ble tredd ned i halsen hennes fikk henne til å skrike av redsel. Blod. Sæd. Hun kjente smak og lukt. Hun visste hun aldri kom til å glemme akkurat den lukta.

Hun hadde blitt voldtatt flere ganger av ulike menn. Hun var ripet opp på ryggen og skuldre, antakelig med saks. Rompa hadde de brukt som askebeger. Hun må ha blitt bevisstløs fordi hun husker ikke å ha blitt ripet, skjært eller bundet. Mye av det andre husket hun….Hun husket at hun tenkte på kroppen sin som et skall og hun var ikke i den…

Dette er en sann historie, skjedd for mange år siden… jeg vet hvem hun er. Har vært med på prosessen hun kjempet. Det er  gjenfortalt av meg. Budskapet er hva som kan skje når du er ute på by`n. Hun har tenkt som veldig mange andre gjør, «det skjer ikke meg». Hun var ikke full for hun drikker ikke mye og vil ha kontroll både på seg selv og andre hun er med. Allikevel skjedde det ufattelige. For henne en kamp bare hun vet hvordan har vært. Hun ble dopet ned av et kjent stoff den gangen, fortsatt er, og hun sliter ennå med hvordan dette kunne skje. Hun tok ikke øyne fra drinken sin…. De som gjorde dette ble aldri tatt…men de røvet livet fra henne..samtidig fikk hun et liv i gave…

Hun ble gravid, valgte å beholde barnet og har i dag verdens fineste, skjønneste og nydeligste sønn. De har det veldig veldig bra.

-orkidedatter-

8 kommentarer om “«Det skjer ikke meg: «Når «dem» stjal hennes kropp»…

  1. Tror hjertet mitt brister. Noe så skrekkelig grusomt. Dette er en av grunnene til at jeg snakker mye med ungene, om akkurat dette med alkohol og dop. Ja at ting kan skje uten at di vet det. Har en som kan begynne med utelivet og ei som er hakk i hæl. Godt at noen skriver om dette. Men trist at det dette har hendt med den stakkars jenta.

    Likt av 1 person

    1. Jeg heier på at det snakkes ihjel 🦋ja, det var helt forferdelig, men så modig og sterk hun var, helt enestående- hadde ønska jeg hadde litt av hennes styrke…
      Jeg må bare stole på at vi har lagt en grundig plattform hos jr, plutselig er tiden inne for å gå ut å leve og oppleve dette utelivet❤️
      Ønsker deg en fantastisk kveld🦋

      Liker

  2. Helt forferdelig!! og så trist!! Ja…det er nok mange lignende saker der ute…men de kommer sjeldent frem…Husker det var min store skrek da jeg var ung..men samtidig så var jeg overbevist om at ingen noen gang ville klare å gjøren noe sånt med meg…MEN så er det dopet da……Da har man ingen sjanse til å forhindre….Tragisk…og stakkars sjel….gråter i hjerte…

    Likt av 1 person

    1. Ja, ikke sant, en kan jo velge å ha full kontroll og overbevist, men plutselig er det dette med dop og «noe» som skjer når en ikke er oppmerksom nok… ja, det er bare trist…❤️
      Håper kvelden din er finfin🦋

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s