Eyes that can see – smile as hiding – heart that bleeds- 💦

(In English after Norwegian)

Jeg «føler» ofte på et slikt innlegg jeg velger å legge ut her og nå i dag. Det er veldig personlig og selv om jeg har vært det før, føles det spesielt å dele av seg noe av det innerste som bare mine nærmeste vet. Alikevel, jeg har delt av meg før, jeg begynte bloggen fordi jeg skulle «skrive av meg» og den ble og fortsatt er terapeutisk for meg. Uansett, så er det noe med det… Jeg er åpen om alt, jeg kan snakke om alt og når jeg deler «alt» er det fordi jeg tenker at det er flere «der ute» som kan kjenne seg igjen i meg, og det jeg erfarer og opplever. Jeg er for å fremsnakke psykisk helse, det skal ikke være tabu eller at noe er for dumt. Min foreleser jeg hadde i tema -selvmord- sa til meg «bare skriv og rop ut du «Orkidèdatter», noen må tørre å sette ord på dette med psykisk helse, det kan aldri snakkes ihjel….Ja, altså ALT innen psykisk helse, for det er mye og mangt».

Så jeg deler av meg på godt og vondt.

Øyne som ser hjerte som gråter smilet som gjemmer my heart is crying my heart is bleeding a smile who hide mental health coping with life Norway Norwegian blogger

Tegning -orkidedatter-

 Tekst -Fritt oversatt fra «Mama Michael».

Det fineste smilet gjemmer den dypeste historien.

De fineste øyne gråter de fleste tårer.

Det snilleste hjerte har følt den vondeste smerte.

Som jeg kjente meg igjen her.

Det var som om hele «meg» ble beskrevet med så få ord.

Alltid når jeg var mindre smilte jeg. Smilte alltid tappert der jeg helst så ned i gulvet eller bordet, fordi jeg trodde det stod «skyldig» i panna mi.

Alltid fikk jeg høre at jeg var så blid og god. Jeg turte ikke å være annet, fordi jeg forstod at med et smil kom jeg langt. Eller jeg var redd for atferden fra de rundt meg. Jeg skammet meg.

Jeg har alltid når jeg var mindre hatt så «snakkende» øyne med glimt i. Jeg prøvde å overbevise hele «verden» at alt var bra, fordi da var det ingen som så «det». Det var heller ingen som hørte mine egne ord til meg selv. Alltid mislykket.

Alltid fikk jeg høre at mine øyne «lyste». Jeg måtte ikke la «mørket» få grep om det eneste som var bra med meg. Det var ingen som så bak «sjelens speil».

Alltid har jeg hørt når jeg var mindre at jeg er så snill, og at «du får et langt liv med et godt hjerte». Jeg har aldri vært modig, så jeg stolte alltid på at hjertet mitt «sa» meg hva som var rett og galt, fordi jeg har troa på det gode, fine, positive og vakre. Alltid drømt om «noe». Så mye smerte og vondt mitt hjerte har måttet utstå. Ingen som kan se, føle eller forstå. Kanskje, om du har opplevd «noe» du også….

Jeg blir kastet tilbake i en karusell full av flashbacks fra tidlige barneår. Jeg må sette meg ned litt for å summe meg, tenke over og sortere noen følelser som kom brått på. Jeg holder på å miste kontrollen. Pusten går fortere og kortere. Halsen snører seg sammen, kvalmen brer seg og svimmelheten er til å kaste seg i gulvet av. Jeg kjenner at kroppen vil trykke på panikk knappen, igjen.

Sanse meg, gå inn i meg selv, ta kontroll over kroppen og følelser, jeg vet jeg kan, jeg har lært…..Det er vanskelig. Så utfordrende.

Må fokusere….

Tårene begynner å trille. Hjernen min begynner å snurre «film» der opp. Jeg bestemmer meg for å være med på reisen. Jeg kan ikke holde tilbake. Jeg må la det komme, anerkjenne og sende «filmen» videre for lagring og håpe jeg slipper å «blåse støvet» av den igjen…Aldri.

Jeg sier til meg selv, som en metode i tilfriskningsprosessen:

«det er gamle følelser kroppen kjenner på nå»

«la de komme»

«det er ikke farlig»

«hvor sitter de»

«bare registrere»

«føl, beskriv og la de gå»

«jeg som liten jente -en barnehjerne- kunne ikke vite, forstå eller burde ikke ha eller kjenne på disse følelsene, men nå kan jeg gjøre noe med dem»

Det er voldsomt, det er sterkt. Jeg har fått meg selv i balanse igjen og setter meg ned for å skrive…

Det gjør vondt.

Med et skritt tilbake og et til siden lar jeg minnene bli lagret. Håper jeg mestrer neste «kamp» også…

-orkidedatter-

//

Eyes that can see – smile as hiding – heart that bleeds-

I often «feel» on such a post I choose to post here and now today. It is very personal and although I have been there before, it feels special to share some of the innermost as just my closest know. Anyway, I’ve shared myself before, I started the blog because I was «writing off» and it became and still is therapeutic for me. Anyway, there’s something about it … I’m open about everything, I can talk about everything and when I share «everything» it’s because I think there are more «out there» who can recognize me, and what I experience and experience. I am in favor of mental health, it should not be taboo or something is too stupid. My lecturer I had in the topic of suicide to me «just write and call you» Orchid daughter «, someone must dare to put this into words with mental health, it can never be talked to death …. Yes, that is ALT within psychic health, because there is a lot and many «.

So I share good and bad.

The finest smile hides the deepest story.  

The finest eyes cry most tears.

  The kindest heart has felt the worst pain.

Like I recognized myself here. It was as if the whole «me» was described with so few words.  

Always when I was less I smiled. Always smiled bravely when I looked down into the floor or table, because I thought it was «guilty» in my forehead.

I always heard that I was so gentle and good. I did not dare to be otherwise, because I understood that with a smile I came a long way. Or I was afraid of the behavior of those around me. I was ashamed.

I have always had such «talking» eyes with a twinkle in my face. I tried to convince the whole «world» that everything was good because then there was no one who saw «it». Nor was anyone hearing my own words to myself. Always unsuccessful.

I always heard that my eyes were «shining». I didn’t have to let the «darkness» get hold of the only thing that was good with me. There was no one behind the «mirror of the soul».

I have always heard when I was less that I am so kind and that «you get a long life with a good heart». I have never been brave, so I always trusted that my heart «told me» what was right and wrong, because I have faith in the good, fine, positive and beautiful. Always dreamed of «something». So much pain and pain my heart has had to endure. No one who can see, feel or understand. Maybe, if you experienced «something» you too ….

  I’m being thrown back in a carousel full of flashbacks from early childhood. I have to sit down a little to sum myself up, think about and sort out some emotions that came abruptly. I’m about to lose control.

Breathing goes faster and shorter. The neck is twisted together, the nausea is spreading and the dizziness is throwing in the floor.

I know the body will hit the panic button, again.

Feel me, go into myself, take control of the body and feelings, I know I can, I’ve learned ….. It’s hard. So challenging.

Must focus ….

The tears begin to roll. My brain is beginning to spin «movie» up there. I decide to go on the journey. I can’t hold back. I have to let it come, acknowledge and pass on the «movie» for storage and hope I don’t have to «blow the dust» off it again … Never.

I say to myself, as a method in the recovery process: «there are old feelings the body knows now»

«let’s come»

«it is not dangerous»

«where do they sit»

«just register»

«feel, describe and let them go»

«I as a little girl-a children’s brain could not know, understand or should not have or feel these feelings, but now I can do something about them»

It’s fierce, it’s strong. I’ve got myself in balance again and sit down to write …

It hurts.

With one step back and one to the side, I leave the memories stored. Hope I master the next «match» too.

-Orkidedatter-

15 kommentarer om “Eyes that can see – smile as hiding – heart that bleeds- 💦

  1. Stay strong, Orkidèdatter, you are coming out of the hole. What a beautiful name, orchid’s daughter. You are very talented with your artworks, so fine, delicate and expressive. You are a person with high sensitivity, the soul of an artist, and your English is fine too. Why do you keep saying it is not so good? For a Norwegian person English is a lot easier than for a Catalan like me. After all Norwegian and English are Germanic languages. In Oslo I did not meet a single person who could not speak English. It is all Norwegian’s second language, well taught in schools, movies in English… Look at me, English as a third language and everyone understands me, so why shouldn’t they understand you? Please keep the Confidence of my poem. I think I wrote it also for you. Courage, my dear! Spread your wings of love and creativty! 🦋

    Likt av 1 person

    1. I’m speechless, and my tears are falling dawn my cheeks. I take your words and hide them in my heart forever. Thank you so much, I’m grateful❤️You warm my heart more than you know.
      I love your poem, they touch my soul and give me hope and strength that I can also get through this difficult time.
      One day I am strong and brave enough to spread my wings of love and creativty🦋
      Thank you so much for having faith in me🦋

      Likt av 1 person

    1. Thank you very much, you make me feel valuable because I haven’t thought about this in this way before🦋 but yes, my artistic creativity is essence of my soul- it is very correctly interpreted🦋and I am so grateful that you see it.
      Your lovely words mean a lot to me🦋

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s