Vilja`s glowing heart. Kap: 2

(English text after Norwegian).

Dette blir en novelle på flere kapitler og personlig betyr denne novellen mye for meg.

I går skrev jeg Viljas glødende hjerte. Kap.1

Novelle novel short story Norway Norge novelleforfatter skribent, blogger, et glødende hjerte a glowing heart

…Vilja stopper opp et øyeblikk, prøver og få roet ned hjertet sitt som dunker hardt og puste rolig. Det er helt stille, men hun syns hun hørte noe. Hun lukker forsiktig opp ytterdøra og titter forsiktig ut. Flott, det har begynt å blåse, hun hører vinden ule gjennom tretoppene. Det er ikke noe lys ute heller. Det er helt mørkt, og månen spiller heller ikke på hennes lag i kveld. Hun tar på seg støvlene, puster ut og inn et par ganger og må ta seg sammen. Åpner ytterdøra bestemt denne gangen, kremter og går ned trappen. Hun ser seg rundt. Det er akkurat som at mørket lever. Det er ikke langt der hun går tett inntil hytteveggen, det er mindre snø der.

Vilja føler hver planke på hytteveggen, får en stikke i pekefingeren. Det svir og gjør litt vondt, men hun fortsetter å gå. En fugl skriker i nærheten. Hun grøsser og speider ut i mørket, men kan ikke se noe. Fantasien begynner å leke seg oppe i hennes hodet. Hun stivner. Fuglen skriker igjen. Hun føler hårene på kroppen reise seg. Hjertet hamrer. Hun lyser med lommelykten og ser hun er noen skritt unna skuret. Hun fomler etter dørhåndtaket, føler seg frem til låsen og putter nøkkelen i hullet. Hun åpner døra, det føles ut som hjertet hennes skal sprenge og fordi fantasien har fått for stor plass nå.

Hun skvetter, kjenner at noe ramler ned i fjeset hennes. Det føles ut som spindelvev. Hun kaver det av seg og får en spade i hodet som henger på veggen. Hun håper det er det i hvert fall. Hun kneler ned mot gulvet og har glemt å puste. Hun sier til seg selv at det er bare en spade. Hun leter febrilsk etter sikringsskapet. Hun lyser med lommelykten over veggene i skuret og hun bråstopper og gyser. Det stirrer to svarte øyne mot henne, men hun skjønner hva det er. Et elghode henger på veggen, stort er det og øynene likeså. Hun rister av seg følelsen og er takknemlig for at den ikke henger inne i hytta.

Igjen hører hun fuglen skrike og samtidig hører hun lyder som kan ligne på «noe» som går i snøen. Hun skrur av lommelykta og reiser seg opp, prøver å være så rolig som mulig. Hun prøver å lytte, men det eneste hun kan fokusere på er følelsen av å være redd. Hun begynner å tenke gode tanker, men det hjelper ikke. Hun føler seg fortapt nå. Føler seg helt alene i den hele store vide verden. Hun svelger og vil ikke gråte, hun er da tøffere enn dette. Hun retter på lua si og tenker at det er sikkert bare et dyr. Et dyr som hun helt sikkert skal treffe på når hun skal gå tilbake til hytta.

Sikringsskapet henger ved døra, og det er flere av de sikringene som har sluttet å virke. Hun finner til slutt de riktige sikringene og skrur de på plass. Hun skjelver, men hun klarer det. Hun er litt overasket over seg selv at hun reagerer slik hun gjør, men det er virkelig ikke noe hyggelig her ute. Når sikringene er på plass lyser det opp i skuret og lyset faller på en gammel trillebår, en ljå en noen gamle blomsterkrukker. Det er mye spindelvev, ser nesten ut som en gammel skrekkfilm. Hun skifter fort følelse og blir nostalgisk av å se de gamle tingene. Hun ser ut av døra og ser at det er lys utenfor hytta, så hun håper lyset virker inne også. Hun tar samme vei tilbake etter å ha listet seg ut og forsiktig prøvd å lukke døra. Den gikk igjen med et smell og skremte henne mer enn hun var klar over. Hun tar samme vei tilbake, trykker seg inntil hytteveggen og det eneste hun hører er sin egen pust og hennes jakke som skubber seg inntil veggen.

Hun lukker fort døra bak seg og kan endelig puste ut. Hun tror hun hørte skritt i snøen, men tenker at hun innbiller seg dette fordi hun er alene og redd. Det har blitt godt og varmt i den lille koselige hytta. Strømmen virker og det er lys i hele hytta nå. Vilja skrur av noen lys fordi hun liker å ha det koselig og litt dunkel belysning. Hun setter på kaffen og gleder seg til å sette seg ned med boka si. Hun trekker en lampe nærmere sofaen for å få leselys. Endelig skal hun slappe av og ta det med ro. Hun leser uten å tenke og føle, tror hun. Vilja tar opp pennen og begynner å skrive på arkene i blokka si som hun har med…

Kapittel 3 kommer snart…

-Orkidedatter-

//

This becomes a short story With several Chapters and personally this means a lot to me. I divide it into many Chapters, I try a little bit forward, I haven`t done exactly this before. In Norway i can find that blog post should not be too long, but I am note sure. I hpoe you enjoy Reading anyway<3

Yesterday I Write Viljas glødende hjerte. Kap.1 (Viljas glowing heart part 1)

Vilja`s glowing heart. Chapter 2.

..Vilja stopped for a moment, tried to calm down her heart, pounding hard and breathing quietly. It’s quiet, but she thinks she heard something. She gently closes the front door and gently looks out. Great, it has started to blow, she hears the wind owl through the treetops. There is no light out either. It is completely dark, and the moon does not play on her team tonight. She takes on her boots, breathes in and out a couple of times and has to get along. Opens the outer door determined this time, creamy and goes down the stairs. She looks around. It’s just like darkness is alive. It is not far from where she goes close to the cabin wall, there is less snow there.

Vilja feel every plank on the cabin wall, get a stick in the index finger. It burns and hurts, but she continues to walk. A bird screams nearby. She screams and scouts out in the dark, but can’t see anything. The imagination begins to play up in her head. She stiffens. The bird screams again. She feels the hairs on her body rise. The heart is hammering. She shines with the flashlight and sees she’s steps away from the shed. She fumbles after the door handle, feels forward to the lock and puts the key in the hole. She opens the door, it feels like her heart is going to blow up and because her imagination has grown too big now.

She splashes, feels something is falling into her face. It feels like spider web. She bucks it off and gets a shovel in her head hanging on the wall. She hopes it is at least. She kneels down to the floor and forgets to breathe. She says to herself that it’s just a shovel. She fervently looks for the fuse box. She shines with the flashlight over the walls of the shed and she stops and shudders. There are two black eyes staring at her, but she understands what it is. A moose head hangs on the wall, it is big and the eyes are as fear. She shakes off her feeling and is grateful that it does not hang inside the cabin.

Again she hears the bird screaming and at the same time she hears sounds that may resemble «something» that goes in the snow. She turns off the pocket light and gets up, trying to be as calm as possible. She tries to listen, but the only thing she can focus on is the feeling of being scared. She starts thinking good thoughts, but it doesn’t help. She feels lost now. Feeling all alone in the vast wide world. She swallows and does not want to cry, she is tougher than this. She straightens her hat and thinks it’s probably just an animal. An animal she will surely meet when she goes back to the cabin.

The fuse box hangs by the door, and there are several of the fuses that have stopped working. She finally finds the right fuses and puts them in place. She shakes, but she does. She is a little surprised by herself that she reacts the way she does, but there is really nothing nice out here.

When the fuses are in place, it lights up in the shed and the light falls on an old wheelbarrow, a scythe some old flowerpots. There is a lot of cobweb, looks almost like an old horror movie. She quickly changes feeling and becomes nostalgic by seeing the old things. She looks out of the door and sees that there is light outside the cabin, so she hopes the light works inside as well. She goes back the same way after looking out and gently trying to close the door. It left again with a bang and scared her more than she knew. She goes back the same way, pushes herself to the cabin wall and the only thing she hears is her own breath and her jacket pushing herself against the wall.

She quickly closes the door behind her and can finally breathe out. She thinks she heard steps in the snow, but thinks she imagines this because she is alone and scared. It has become good and warm in the small cozy cabin. The power works and there is light throughout the cabin now. Vilja want to turn off some lights because she likes to have cozy and somewhat obscure lighting. She puts on the coffee and looks forward to settling down with the book. She draws a lamp closer to the sofa to get a reading light. Finally, she should relax and take it easy. She reads without thinking and feeling, she believes. Vilja takes up the pen and start writing on the sheets in the block  she brought with her…

Chapter 3 is coming very soon.

-Orkidedatter-

Follow me on instagram https://www.instagram.com/orkidedatter/ maybe you better get to know me …

26 kommentarer om “Vilja`s glowing heart. Kap: 2

  1. Beautifully written. You are great at capturing the feeling of suspense and fear at the possibility to face horror. Your style reminds me a bit of American writer Patricia Highsmith, especially how you describe this feeling of fear and possible horror and how your character Vilja senses it all. The use of historical present adds intensity to your story (I suppose it is the same in the Norwegian original because this literary device is common in all languages)
    You might want to reedit the piece and simply correct very few grammar mistakes on line 1:
    «.Vilja stopped for a moment, try and calm down his heart…», where it is «calm down her heart». And add s to the verbs «take» and «start» of the last lines: «Vilja take up the pen and start writing on the sheets in the block she has with her…». Corrected version: Vilja takes up the pen and starts writing on the sheets in the block she has with her…
    Just to finish, a great reader. Looking forward to next chapter!

    Likt av 1 person

    1. I am humbled by your words that warm my heart and soul
      I don’t know about her American author, but I’m going to check her out because it was very amazing feeling when I read you compared me to her. Thank you so much, I am grateful❤️ You are absolutely right, it’s the same in Norwegian, and I think it’s difficult … but I’m very happy that you say it to me.
      I’m so very very happy that you like it🦋
      I am speechless❤️

      Likt av 1 person

      1. Thank you. I like people who are not too «normal», who feel they do not fit in, antiheroes, losers, oppressed, outcasts and weirdos… I empathise with them because I myself am a bit like that.

        Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s