Different

(English text after the Norwegian text)

Du er ikke som de andre

hennes sjel dras i mot deg

over fjell og hav

landskap og by

vinden har snudd

uforklarlig blir hun annerledes

hjerterytme kan finne hverandre

du er noe annet

bilder av deg spiller en film

i hennes sinn

du farger din verden med

nye farger

utenfor grensene kan vibrasjoner

få din ånd til å utforske

og for hvert åndedrag du tar

holder du fast på friheten

hun er fanget

hun skjelver

hennes stemme begynner å svikte

hennes øyne fylles opp med tårer

som faller nedover hennes kinn

de kommer fra hennes sjel

beskytter hennes sinn.

🦋

-Orkidedatter-

//

Different:

You are not like the others

her soul is drawn towards you

over mountains and sea

landscape and city

the wind has turned

inexplicably she becomes different

heartbeat can find each other

you are something else

pictures of you play a movie in her mind

you color your world with new colors

ouside the limits the vibration

can explore your spirit

and for every

breath that you’ve been

taking is holding on to liberty

she is trapped

she is trembling

her voice begins to break

her eyes are filled up with tears

falling down her cheek

they come from her soul

protects her mind.

🦋

-Orkidedatter-

Panther

(English text after the Norwegian text)

Poem dikt phanter Norwegian blogger blogger prosaist forfatter poetry orkidedatterart

I natt var du en panter.

Et av de vakreste dyr i verden, men også

et av de farligste.

Listet deg rundt i mørkets natur

med glitrende pels og lysende øyne.

Du jaktet.

Sirklet inn ditt bytte.

Stillheten er til å ta og føle på.

Du strakte ut din pote,

vasket den forsiktig,

før du plantet den i det våte underlaget.

Du luktet ut i natten.

Slikket deg om munnen

og hoppet opp i nærmeste tre.

Øverst lå du og så utover landskapet.

Følte på sult, hunger og lyst.

Du må drepe i natt for å overleve.

Du lukket øynene, en panter var din skjebne

i dette liv.

Du ble angrepet, knuste kyss og hjertet revet ut.

Ingen magi.

Ingen vakre ord.

Ingen som bryr seg.

Ingen savn, bare kaldt, mørkt og vått.

Stille går du fra stedet.

Denne gangen mett.

Du vant denne kampen.

Du smyger deg hjem.

Legger deg ned.

Slikker dine sår.

Du vet at det ikke er lenge til

neste hunger

neste lengsel

neste lyst

 neste kamp.

Dø eller overlev…

-Orkidedatter-

//

Panther

Last night you were a panther.

One of the most beautiful animals in the world, but also

one of the most dangerous.

Listed around in the nature of darkness

with glittering coat and shining eyes.

You hunted.

Circle your prey.

You can feel the silence.

You stretched out your paw,

washed it gently,

before planting it in the wet surface.

You smelled in the night.

Licked your mouth

and jumped up to the nearest tree.

At the top you looked over the landscape.

Felt hunger, starvation and desire.

You have to kill tonight to survive.

You closed your eyes, a panther was your destiny

in this life.

You were attacked, smashed kisses and the heart torn out.

No magic.

No beautiful words.

No one cares.

No one miss you, just coldness and darkness.

Quietly you go from the place.

This time satisfied.

You won this fight.

You sneak home.

Lie down.

Lick your wounds.

You know it’s not long to the

next hunger

next yearning

next desire

 the next battle.

Die or survive…

-Orkidedatter-

 

Brighter times

(English text after the Norwegian text).

Lysere tider

Hun legger merke til at det har blitt lyser på morgenen og på ettermiddagen.

Mørket kommer ikke så tidlig å legger sin vakre mørke kappe over naturen og landskapet.

Lyset trenger seg på slik at dagen skal komme frem og mørket trekker seg tilbake for denne gang.

Hun hutrer og vil bare bre meg om med mørkets kappe.

Her føler hun seg trygg og nesten usynlig, en form for egenomsorg.

Egenomsorg som for henne betyr at hun trøster seg selv gjennom å gjøre noe bra for henne.

Føle på at livet byr på godhet.

Det er befriende godt å bare være henne, tenne noen lys innendørs og ta med seg penn og papir opp i soffakroken.

Føle seg fri til å la tanker og følelser komme til uttrykk over et blankt ark som kan få henne til å få følelsen av å endelig bety noe.

Hun er ikke noe glad i denne lyse tiden som trenger seg på.

Med lyset følger en dårlig periode som kommer kasta på henne slik andre beskriver høsten på sin måte.

Hun er merkelig.

Hun føler ikke glede over solen som stikker sine stråler ned på henne som gjør at hodet hennes vil sprenge, hjernen banker på og vil ut og ørene trekker seg innover.

Hun blir enda mer lyssky.

Hun blir enda mer lydsky.

Hun får enda mer smerter og ubehag.

Hun er konstant svimmel og kvalm.

Brekninger og synsforstyrrelser hører med, og kroppen føles som den ikke har noen kraft igjen.

Hun hører stadig om hvor godt dette lyset er og hva det gjør med et menneske.

Hun smiler tappert og prøver å glede seg på dine vegne.

Like lett for henne som for deg når hun kvitrer av høsten og mørket som kommer sigende og hun føler meg bra.

Hun føler seg fantastisk bra.

Sene og mørke høstkvelder hun kan ta regntøyet på og gå ut.

Gå seg en tur der hun kjenner hele himmelen faller ned på seg.

Med sine harde regndråper treffer de henne i fjeset og hun kan le som bare hun kan.

Hun kan snurre rundt i mørket der hun skimter skogens visne løv som sier farvell, og virvler forsiktig ned mot den mosegrodde bakken.

Det lukter av høst, jord og gress som trekker seg tilbake for å gjøre seg klar for vinterens herjinger.

Når hun er våt nok av naturens egne tårer går hun inn igjen og føler seg bra.

Lett til sinns og kroppen er «våken».

Hun blir kreativ og skapende.

Hun strekker litt på den lange kroppen sin, ser ut og et fantastisk vintervær er det der ute.

Minner om vår.

Hun kjenner det er best å ligge stille, kroppen er som Atlanterhavet- full av bølger-som gjør henne svimmel og kvalm.

Solen skinner sterkt og hennes øyne er for tunge, hun må lukke de igjen.

Hun visualiserer at hun legger forsiktig et roseteppe over seg av svarte kronblader.

Hun tar en tur ned inn i seg selv og finner en måte å koble fra virkeligheten på og en måte å gi godhet til seg selv på.

Hun som skal lære å bli glad i seg selv igjen, alt begynner med henne selv…

Hun klarer å skyve vekk de dårlige symptomene og hun føler seg bra så lenge hun kan bli i denne tilstanden.

Fantasien begynner å leke seg, og «noe» nytt begynner å ta form i hennes «skrivekløe».

Med god musikk hun lar sitt innerste seg få være kreativ, og hun må bare huske hva som skjer for å skrive det ned senere.

Hun håper solen har tatt med seg sine sterke stråler etterpå, og dempet lyset der ute, og hun kan få litt mer energi når mørket faller på.

-orkidedatter-

//

Brighter times..

She notice that it has been brighter in the morning and in the afternoon.

The darkness does not come so early to lay it’s beautiful dark robe over the landscape.

The light is pounding so that the day will come out and the darkness will retreat for this time.

She hut and just want to change her mind with the dark cape.

Here she feel safe and almost invisible, a form of self-care.

Self-care which means to her that she comfort herself through doing something good for herself.

Feel that life offers goodness.

It is liberating good to just be her, light some candles indoors and bring her pen and paper into the sofa hook.

Feel free to express her thoughts and feelings on a blank sheet that can make her feel the final meaning of something.

She is not happy about this bright time that is sneaking around this time of year.

With the light follows a bad period that comes like a shadow at her as others describe the fall in their own way.

She is strange.

She do not feel joy about the sun that sticks its rays down on her which causes her head to burst, the brain knocks and wants out and the ears retract.

She become even more shady.

She become even more shy.

She get even more pain and discomfort.

She is constantly dizzy and nauseous.

Vomiting and visual disturbances belong and the body feels like it has no force left.

She always hear how good this light is and what it does to a human being.

She smile bravely and try to please you.

Just as easy for her as for you when she get rid of the fall and darkness that comes to light and she feel good.

She feel great.

Late and dark autumn evenings she can put on the raincoat and go out.

Take a walk where she can feel the whole sky falls down on her.

With their hard raindrops they hit her in the face and she can laugh as just she can.

She can spin in the dark where she glimpse the forest’s withered leaves that say farewell, and gently swirl down toward the mossy ground.

It smells of autumn, soil and grass that retreat to get ready for winter ravages.

When she is wet enough of nature’s own tears she goes back in and feel good.

Light at heart and the body is «awake».

She become creative.

She stretch a little on her long body, look out and a wonderful winter weather is out there.

Reminds of spring.

She feel it is best to lie still, the body is like the Atlantic – full of waves – which makes her dizzy and nauseous.

The sun shines brightly and her eyes are too heavy, she have to close them.

She visualize that she carefully put a rose blanket over her self of black petals.

She take a good look down into herself and find a way to disconnect from reality and a way to give kindness to herself.

She who will learn to love herself again, everything begins with herself…

She manage to push away the bad symptoms and she feel good as long as she can stay in this condition.

Her imagination is starting to play, and «something» is beginning to take shape in the her «writing claw».

With good music she let her innermost get creative, and she just have to remember what happens to write it down later.

She hope the sun has taken their strong rays with them afterwards, and softened the light out there, and she can get some more energy when the darkness falls.

-Orkidedatter-

I am me

(English text after the Norwegian text)

Keg er meg i am me norwegian blogger norway fandelion child cop with life mental health

Jeg er meg

Før du dømmer meg må du lytte.

Men du snakker til meg som jeg var et barn.

Vet du at det provoserer meg.

Men du vil ikke vite hvorfor.

Fordi du kan ikke forestille deg hva du kommer til å måtte lytte til.

Jeg er voksen. Jeg har levd lenge.

Jeg har kjempet meg igjennom livets harde skole.

Jeg har kjempet meg til hit jeg er idag.

Jeg kjempet meg igjennom erfaringer du ikke vet noe om.

Hei du, ikke snakk til meg som jeg ikke har vært ute i livet eller levd en stund.

Vettu, at ALLE har sitt liv. Alle har levd sitt liv, og alle har en historie.

Til og med du, som ikke virker å ha den minste respekt for andre. Eller være litt ydmyk.

Ikke snakk til meg som jeg var et barn som ikke kan noe.

Men, du skal ikke undervurdere barn…

Jeg føler mitt hjerte og min sjel vrir seg i smerte, men jeg kan takle det.

Det er andre mennesker jeg tenker på som kanskje ikke gjør det, som jeg vet du snakker med.

Kanskje er du redd?

Kanskje er du for stolt?

Kanskje er du usikker?

Kanskje det er en grunn?

Allikevel trigger dette meg, men jeg viser det ikke, men jeg kjenner grunnen.

Jeg smiler tappert og tar med mitt hjerte og min sjel hjem som trenger omsorg.

Jeg kan gå ut i skogen fordi jeg får lyst til å rope.

Jeg velger heller å meditere.

Jeg blir lei meg.

Hvor har det blitt av høfligheten og den gode gamle folkeskikken?

For meg, uansett, hvem jeg møter, møter jeg er menneske.

Et menneske jeg ikke kjenner, et menneske jeg ikke vet noe om og et menneske jeg ikke har noen grunn til å dømme, fordi det er et medmenneske.

Men, dessverre, jeg vil alltid være hun jenta som er rar og annerledes.

Jeg vil alltid være hun datteren til de foreldrene som også er litt annerledes.

Jeg vil alltid være hun som kommer fra er hjem med fyll og bråk og vold i hjemmet og……

Jeg vil alltid være «noe» fra min fortid.

Det går aldri over.

Jeg må alltid leve med hvem jeg er og hvor jeg kommer i fra.

Men, jeg er meg, og vil alltid være hun som ikke er som alle andre.

Idag, tørr jeg å si at det er jeg stolt av, men jeg vet at det fortsatt er en lang vei å gå.

-Orkidedatter-

//

I am me...

Before you judge me, you must listen.

But you talk to me as I was a child.

You know it provokes me.

But you don’t want to know why.

Because you can’t imagine what you’re going to have to listen to.

I’m an adult.

I’ve lived long.

I have fought my way through life’s «hard school».

I have fought myself to be here today.

I struggled through experiences you don’t know anything about.

Hey you, don’t talk to me as I haven’t been in life or lived for a while.

You know, that ALL has their lives.

Everyone has lived their lives and everyone has a story.

Even you, who do not seem to have the least respect for others.

Or be a little humble.

Don’t talk to me as I was a child who can’t do anything.

But, you should not underestimate children.

I feel my heart and my soul twist in pain, but I can cope with it.

There are other people I think of that may not, as I know you are talking to.

Maybe you’re scared?

Maybe you’re too proud?

Maybe you’re unsure?

Maybe there’s a reason?

Anyway, this triggers me, but I don’t show it, but I know the reason.

I smile bravely and bring my heart and soul home and it needs care.

I can go out into the woods because I want to shout.

I rather choose to meditate.

I am getting sad.

Where has it become of courtesy and good old common decency?

For me, no matter who I meet, I meet a human being.

A human being I do not know, a human being I do not know anything about and a human being I have no reason to judge, because it is a fellow human.

But, unfortunately, I always want to be the girl who is weird and different.

I always want to be the daughter of those parents who are also slightly different.

I will always be the one who comes from a home with fill and trouble and domestic violence and ……

I will always be «something» from my past.

It never goes away.

I must always live with who I am and where I come from.

But, I am, and will always be she who is not like everyone else.

Today, I dare say that I’m proud of it, but I know it’s still a long way to go.

-Orkidedatter-

– a ride on my swing –

(English text after Norwegian text)

Poem of a norwegian blogger a ride on my swing jeg sitter på min huske

Dikt på en huske

Jeg sitter å husker.

Fram og tilbake.

Jeg sitter og tenker.

Dagdrømmer.

Solen varmer.

Du er nær.

Det er ikke mer i kveld du må gjøre.

La ditt hår falle.

Sett deg her med meg.

Legg ditt hode på min skulder.

Om du vil.

Jeg kan være din venn når natten faller.

Om du bare tørr å slippe noen inn

i ditt hjertets dør.

Det bor i en sorg i dine øyne som jeg ikke når.

Det bor en sorg i ditt hjerte som er vanskelig å forstå.

Hvordan kom den dit?

Den er svart som svart granitt.

Om du bare tørr, slipp meg inn.

Du er modig og har tro.

Du har så mye kjærlighet, men er redd.

Du er en skatt i mitt hjerte.

Kanskje en forandring må til.

Jeg elsker når du tar på meg.

Er ved min side og forteller meg fine ord.

Husker du?

Så kom vinden og de vakre ville fuglene til deg.

Jeg vil bety noe for deg.

Det kan ikke føles bedre for meg.

Jeg elsker din latter igjennom sorgen.

Her kommer alle følelsene på en gang.

Ikke se bort med vinden, snu deg mot meg.

Du er ikke alene.

Mitt hjerte er ikke tømt ennå.

Kanskje blir jeg sittende alene igjen.

Se deg fly med kjærlighetens hjerterytme inn i solnedgangen for gått.

Jeg kan høre du hviske, det er slutt og det er på tide å gå videre.

Jeg tror du bærer på en stor hemlighet.

I alle regnbuens farger som har tatt slutt.

Med dine vingeslag blir du ingens venn.

Med natten du forsvinner inn i evigheten.

Ingen treffer meg så hardt som deg.

Din tilstedeværelse er som havet.

Livet og natten kan gi deg en sjangse.

Jeg gjør alt for deg, men er det for sent?

Forvandlingen kan bli lys igjen.

Solen er som en rakett.

Når du kommer som en blomst i min drøm.

Jeg tror du forstår.

Jeg vil være her.

Før den svarte sorg.

Det er tungt.

Det er som en drøm.

Jeg våkner, det er mørkets skygge som våker over deg.

Hvordan kom den dit?

Jeg er ferdig med å huske..frem og tilbake.

-Orkidedatter-

//

– a ride on my swing –

I’m sitting on a swing.

Back and forth.

My thoughts is spinning around.

Daydreaming.

The sun is warming.

You’re close.

There is nothing tonight you have to do.

Let your hair fall.

Come, sit here with me.

Put your head on my shoulder.

If you want.

I can be your friend when the night falls.

If you want to let someone in to

your heart.

There is a grief in your eyes that I do not

reach.

There is a sadness in your heart that is

difficult to understand.

How did it get there?

It is black as black granite.

If you try, please welcome me in.

You are good and have faith.

You have so much love

but you are scared.

You are a treasure in my heart.

Maybe a change needs to be made.

I love when you touch me.

You have my attention

and tells me nice words.

Do you remember?

Then came the wind and the beautiful wild

birds to you.

I want to mean something to you.

It can’t feel better for me.

I love your laughter through grief.

Here comes all the emotions at once.

Don’t look away with the wind

turn to me.

You are not alone.

My heart is not empty yet.

Maybe I’ll be sitting alone again.

Watch you flying with the heartbeat of love

into

the sunset and be gone.

I can hear you whisper, it’s over and it’s

time to move on.

I think you are carrying a great secret.

In all the rainbow colors that have faded.

With your wing strokes you become no

ones friend.

With the night you disappear into eternity.

No one hits me as hard as you.

Your presence is like the ocean.

Life at night can give you a chance.

I do everything for you

but is it too late?

The transformation can become bright

again.

The sun is like a rocket.

When you come as a flower in my dreams.

I think you understand.

I want to be here for you.

Before the black grief embrace all of you.

It’s heavy.

It’s like a dream.

I wake up, it’s the shadow of darkness that

watches over you.

How did it get there?

My ride on the swing is over..

-Orkidedatter-

A tree

(English text after the Norwegian).

A tree poem prosaist Norwegian blogger livet tanker Norwegian thoughts Norwegian poem a tree Orkidedatter art Norwegian blogger Norway

Jeg ser ut av mitt vindu og det skjærer meg i hjertet når jeg observerer en gravemaskin og mann med motorsag. Jeg skjønner med ett hva som er i ferd med å skje.

Det store og det vakreste treet jeg vet om som står i skogkanten ved mitt hjem er i ferd med å dø. Det er i ferd med å ta sine siste åndedrag her på denne jord.

Jeg hører den brutale lyden fra motorsagen, og jeg ser gravemaskinen løfter opp sin lange hals og setter sin graveskuffe med tenner mot treet.

Først veldig skånsomt og så begynner hele treet og bevege på seg. Det danser frem og tilbake som en langstrakt skjønnhet med ny krone på hode og som er vakker omsvøpt i sin barkekjole som stråler stolthet.

Jeg kan se treet vinke farvel til livet, kanskje det vet at jeg står her? Det faller så hardt mot bakken og jeg føler tårene presse seg frem. Min sjel gråter. Jeg kan se en tåre faller ut av mitt øye i mitt skyggebilde fra vinduet.

Ide treet faller i bakken høres en lyd jeg aldri vil glemme og jeg ser det prøver hjelpeløst og komme seg opp igjen. Få festet sin lange vakre stamme ned i sine røtter igjen og prøve å stå så majestetisk i jorden som det har gjort i mange år.

Det går ikke.

Treet blir liggende og vaie mot jorden et par ganger og så er det helt stille. Rolig og ingen bevegelser.

Jeg føler hjertet mitt brister, et av naturens vakre skapninger har måttet gi tapt for menneskets harde redskap.

Et naturens hjerte som har slått under all slags vær, sommer som vinter.

Et tre som alltid har vist sine skjønne farger når høsten er på vei.

Alltid har de fargerike bladene har skint som briljerende diamanter i høstduggens morgentimer.

Alltid har greinene strekt seg mot vårsolens varme stråler.

Alltid har treet vaiet så vakkert i vinden og raslet den vakreste musikk.

Bare et tre?

Nei, ikke for Orkidèdatter.

Dette treet har vær en av Orkidèdatters mange «venner» i barndommen. Jeg snakket med det. Jeg lekte under det, og treet var alltid det beste publikum der jeg satt under det, og sang for meg selv.

Jeg følte meg alltid trygg under dette treet. Det hadde sin egen evne til å beskytte meg. Jeg følte at treet på en eller annen måte la sine greiner rundt meg og holdt meg forsiktig fast. Forsiktig som i en trøstende klem, og for å vise omsorg.

Forsiktig som i en drøm- når jeg ikke orket mer av livet, men det kloke treet viste meg råd.

For meg var dette treet magisk, og kunne ta meg med inn i sin verden, der alt var vakkert, ikke dømmende og alt var snilt.

Jeg kan føle magien strømme ned til jordens indre her jeg står, og der skal den lagre seg, og kanskje en dag vil treet oppstå et eller annet sted.

Jeg ser ut av vinduet mitt. Jeg ser et tomrom der treet har stått. Jeg kan føle det i mitt hjerte at naturens eget hjerte har sluttet å slå.

Ingen dansende rytmer fra treets egne greiner mer, og ingen vakre farger som skal vaie i vinden og lage vakker musikk for Orkidèdatter.

-I kjærlighet-

Orkidedatter

// 

A tree.

I look out of my window and it cuts my heart when I observe an excavator and a man with a chainsaw. I understand at once what’s happening.

The big and the most beautiful tree I know of standing at the edge of the forest at my home is about to die. It is about to take it`s last breath here on this earth.

I hear the brutal sound of the chainsaw, and I see the excavator lifting up it`s long neck and putting it`s shovel with teeth against the tree.

First very gentle, and then the whole tree begins to move. It dances back and forth like an elongated beauty with a new crown on it`s head and beautifully wrapped in it`s barking gown that radiates pride.

 I can see the tree wave goodbye to life, maybe it knows I’m standing here?

It falls so hard to the ground and I feel the tears pushing forward. My soul is crying. I can see a tear falling out of my eye in my shadow image from the window.

When the tree falls into the ground, itis a sound I will never forget, and I see it trying helplessly getting up again.

Get your long beautiful tribe attached to it`s roots again and try to stand as majestic in the earth as it has been for many years.

It doesn’t.

The tree stays and waves against the earth a couple of times and then it is completely silent. Calm and no movements.

I feel my heart is hurting, one of nature’s beautiful creatures had to lose to man’s hard tool.

A nature’s heart that has beaten during all kinds of weather, summer and winter.

A tree that has always shown it`s beautiful colors when autumn is on it`s way.

Always have the colorful leaves have shine like brilliant diamonds in the morning scarf.

The branches have always stretched towards to suns of the spring.

The tree has always been so beautiful in the wind and rustled the most lovely music.

Just a tree?

No, not for Orkidèdatter.

This tree has been one of Orkidèdatters many «friends» in childhood. I talked to it. I played under it, and the tree was always the best audience when I sat under it, and sang to myself.

I always felt safe under this tree. It had it`s own ability to protect me. I felt that the tree somehow laid it`s branches around me and held me gently.

Careful as in a comforting hug and care.

Careful as in a dream, when I couldn’t bear my life, but the wise tree showed me advice.

For me, this tree was magical and could take me into it`s world, where everything was beautiful, not judgmental, and everything was kind.

I can feel the magic flowing down to the interior of the earth here I stand, and there it must store, and maybe one day the tree will again occur somewhere in the nature.

I look out of my window.

I see an empty space where the tree has stood. I can feel in my heart that nature’s own heart has stopped beating.

No dancing rhythms from the tree’s own branches anymore, and no beautiful colors to wrap in the wind and make lovely music for Orkidèdatter.

-with Love-

Orkidedatter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I have missed you- from soul to soul…

(Only in Norwegian text)

Vi har ikke møttes på mange år, hvor mange klarte vi ikke å finne ut av, men takket være deg så møttes du og jeg i dag. Merkelig hvordan det føltes «å komme hjem». Jeg følte i hele meg at jeg har savnet deg.  Hjerte mitt gråt. Hvor mye jeg har savnet akkurat din latter, dine gode og kloke ord og å få møte ditt dypeste og innerste deg igjen. Du er en av få jeg kan snakke  om alt. Alt fra dypet i vår sjel til det som rører i hjerterota vår.

Soul to soul you touch my heart venninner venner jeg har savnet deg miss you best friend Norway Norwegian blogger blogger best friends in Norway

Jeg så du kom mot meg og du har ikke forandret deg en dag. Lite visste jeg om hvilken kamp du har kjempet og fortsatt gjør. Lite visste du om hvilken kamp jeg har kjempet og fortsatt gjør. To sjeler med mange av de samme tankene og følelsene, men to forskjellige kamper. Kamper på liv og død for både deg og meg. En tur til helvette, med håp om at det er en retur.

Vi, du og jeg, er sterke på vår måte og har funnet ut at vi er sterkere enn hva vi tror, men det vil ikke si at det er vår styrke. Både du og jeg er skjøre som noen små sommerfugler. Der vi er redde for å miste det lille vi har igjen av farger som vi kan fargelegge verden med. Vi er redde for hva som kan fange oss rundt neste sving i livet. Vi frykter at stormen i livet aldri vil stilne.

Jeg ser inn i dine vakre blå øyne, noe jeg alltid har synes siden vi traff hverandre i år 2002. De bølger av glede som forsiktig kommer frem etter hvert som vi snakker sammen. Din øyne som skifter stemning og skinner mer og mer under den dypeste samtalen. Med et smil som lyser opp i ditt ansikt som gjør at jeg blir glad inni meg selv. Uansett hvordan du har det, mestrer du, og varme mitt hjerte og fylle meg med fargerik energi.

Jeg får så veldig lyst til å bre mine usynlige vinger rundt deg som en fargerik sommerfugl ville ha spredd de nydelige vingene sine utover landskapet og ikke redd for noen ting. Der hver en skjøre vinge kan lære seg å fly igjen om du oppdager at den er litt slitt eller ødelagt. Der jeg skulle ønske jeg kunne viske bort all din smerte… Jeg kan trøste, jeg kan være der for deg når du enn måtte trenge det. Vi kan le og gråte sammen, og akkurat være i nuet der vi sitter sammen på vingens skjøre ferd.

Du tar meg imot som den herlige og skjønne sjelen du er, du er verdifull for meg, du betyr noe spesielt for meg og jeg setter så utrolig pris på deg, mer enn du aner, tusen takk for at du er du, jeg har savnet deg.

Jeg gleder meg til neste gang, la oss skape nye minner som jeg gjemmer i mitt hjerte som en skatt jeg aldri vil miste<3

-Orkidèdatter-