Midsummer night

In the sunset on a beach in the world

somewhere a girl dances around the

bonfire to the music in her mind

she danced like nobody was watching

she danced of the rhythm of her heartbeat

her spirit in the sky

elves in the flames

nymphs in the ocean

lures and plays

from the forest shadows the trolls are

blinked with their eyes

a hulder is waving her tail and

licking around the mouth with her

poisonous tongue

a wonderful delight night

scary night

among sorcery and magic

that girl danced herself into

the heart of the key to the

Midsummer night treasure.

-Orkidedatter-

You and me

(English text after the Norwegian text)

Du og meg

sammen

vegen er lang

det er vi

sammen

det er mulig

du ser meg

blir kysset

natten er lang

du og jeg

danser samme dans

kjærlighet

ser opp på månen

sikter mot den

du og jeg

om vi bommer

havner du og jeg

blant stjernene

uansett

du og jeg

kan ikke skjule

at vi er trollbundet

mellom våres

sider i

lengselens bok..

🦋

-Orkidedatter-

//

You and me

You and me together

the road is long

we are together

is possible

you watch me

the night is long

we kiss

you and I dance

in the name of love

looking up to the moon

aiming at it

and if we miss

we end up among the stars

you and I can’t hide that

we are enthralled

between our pages

in the book

of the longing.

🦋

-Orkidedatter-

–valuable-

(English text after Norwegian text)

Poem dikt orkidedatterart butterfly norwegian blogger

Verdifull

Sommerfugler kan ikke se sine vinger.

De kan ikke se hvor vakre de er.

Men alle andre kan.

Jeg er også sånn, og det tror jeg mange med meg er.

Bare vi mennesker kunne begynne å se oss selv litt ovenfra og utenfor oss selv.

Kan du? Hva ser du?

Se for deg at du vifter litt på vingene dine.

I et glimt av magi vil du føle hvor unik og betydningsfull du er.

Hold på denne følelsen.

Føl på hva akkurat du opplever i dette.

Ditt vakre hjerte.

Din vakre sjel.

Du er verdifull akkurat slik du er.

-Orkidedatter-

//

-valuable-

Butterflies cannot see their wings.

They can’t see how beautiful they are.

But everyone else can.

I’m also like that, and I think many with me are.

Only we humans could start to see ourselves a little from above and outside ourselves.

Can you? What do you see?

Imagine waving your wings a little.

In a glimpse of magic, you will feel how unique and meaningful you are.

Hold on to this feeling.

Feel what you are experiencing in this.

Your beautiful heart.

Your beautiful soul.

You are valuable just the way you are.

-Orkidedatter-

Burn

(English text after the Norwegian text)

Poem dikt burn brent norwegian blogger

Brent

Du bekjemper som en brannmann.

Så fortell meg hvorfor jeg fortsatt blir brent.

Du trekker deg vekk og jeg kommer nærmere.

Det gjorde vondt, og det gjorde vondt så vondt.

Jeg er brent, og jeg vil ikke være lenger.

Siden min kjærlighet ble brukt opp og ble tappet, og hvert pust som jeg har tatt som er en torn på en rose.

Det vondt, det er så vondt.

Jeg savner tonen i hjerterytmen din.

Det er en så varm og kjent lyd.

Jeg håper du finner kraften.

Det gjorde vondt, og det gjorde vondt så vondt.

For å hjelpe deg gjennom den mørkere dagen.

Hvis du vil ta pusten fra meg.

Jeg var nær en engel.

Når du og jeg kom sammen, til himmelen og du var min flukt.

Det gjør vondt, og det gjør vondt så vondt.

Branner brenner ikke for alltid.

Jeg kan ikke ta bort kjærligheten din.

Vi er bleknet til støv, og det er bare aske smulder når vi berører hverandre.

Det gjør vondt, det gjør vondt så.

Du knuser hjertet mitt, og jeg faller fra hverandre.

Vi danset til døden i brannen, og en dag vil vi oppstå.

Det gjør vondt, det gjør vondt når jeg brenner.

-Orkidedatter-

//

…Burn…

You fight me off like a firefighter

so tell me why I still get burned

you pull away and I come in closer

and all we ever stay is torn

it hurt and it hurt so bad

I am burned and I will not be anymore

since my love up and got lost on me

and every breath that I’ve been taken

is like a torn on a rose

it hurt it is hurt so bad

I miss the tone of your heartbeat

it is such a warming and familiar sound

I hope you’re finding the power

it hurt and it hurt so bad

To help you make it through the

darker day

if you wanna take my breath away

I been near an angel

when you and me came together

hell to heaven and you were my

escape

it hurts and it hurt so bad

fires don’t burn forever

I can’t take away your love

we are faded to dust and it is

all these ashes crumble when

we touch

it hurts it hurts so bad

you breaking my heart and I am

falling apart

we danced to death in the fire

and one day we want to arise

it hurt it hurts so bad

when I got burn.

-Orkidedatter-

-memories-

(English text after Norwegian text).

Poem memories dikt minner Norwegian blogger Norway mental health cop with life

Minner

Minner er fantastiske og herlige.

Minner er positivt om det er lystbetonte minner du har. Kan du føle dem?

Minner om smerte er alltid der, for kan du føle dem?

Minner er noe du tar med deg gjennom livet.

Du bærer minnene i en «sekk» på ryggen, der noen faller ut og nye blir puttet inn.

Minner kan få deg til å le, eller gråte.

Minner er noe du har skapt deg.

Minner er noe du alltid bærer i ditt hjerte.

Eller er minner noe du har mistet?

Minner er et streif av livet.

Minner er fra en tid som var.

Minner kan du blåse støv av.

Minner er nostalgi i sjelen.

Minner kan være en nøkkel til det umulige.

Minner kan du lytte til med hjertet ditt.

Minner er erfaringer som tar deg videre i livet.

Minner lærer deg å være sterk.

Minner lærer deg å ha tro på kjærligheten.

Men uten minner om knust hjerte og smerte, lærer ikke du noe av minnene.

Følelser er knyttet sammen med minner.

Sjelen er skjør, sårbar og dyp, men alle minnene lagrer den og fargerike drømmer kan vokse frem.

Hjertets erindring kan viske ut mange av de vonde minnene og forstørre de gode.

Dette kunstgrepet er takket være at vi mestrer å leve med fortiden..

Men, ikke la minnene stå i veien for drømmene dine…

-Orkidedatter-

//

-memories-

Memories are lovely and wonderful.

Memories are positive if you have pleasing memories.

Can you feel them?

Memories of pain are always there, can you feel them?

Memories are something you bring with you through life.

You carry the memories in a «bag» on your back, where someone falls out and new ones are put in.

Memories can make you laugh or cry.

Memories are something you have created for yourself.

Memories are something you always carry in your heart.

Or are memories something you’ve lost?

Memories are a struggle of life.

Memories are from a time that was.

Memories allow you to blow off dust.

Memories are nostalgia in the soul.

Memories can be a key to the impossible.

Memories are something you can listen to with your hearts.

Memories are experiences that take you further in life.

Memories teach you to be strong.

Memories teach you to have faith in love.

But without memories of broken heart and pain, you do not learn any of the memories.

Emotions are linked to memories.

The soul is fragile, vulnerable and deep, but all the memories store it and colorful dreams can emerge.

The heart’s memory can wipe out many of the hurting memories and magnify the good.

This art grip is thanks to the fact that we are able to live with the past.

But, don’t let your memories stand in the way of your dreams …

-Orkidedatter-

I will always remember you like this.

(English text after Norwegian text)

Du og jeg i solnedgang som brenner i mine øyne og hud. Vi ser på hverandre og jeg føler meg som et bål. Jeg er i full fyr og jeg gløder. Jeg ser i dine øyne at du er betatt, at du elsker meg og er begravet i min sjel. Akkurat  -her og nå-. Du klarer alltid å finne det gode i meg. Det er så mye jeg skulle ha sagt.

Jeg vil alltid huske deg I will always remember you du og jeg you and me lovers kjærester Norwegian blogger lovers in Norway Orkidedatter

Solen er på vei ned, jeg er på vei opp. Du og jeg sammen skal bestige fjell i natt. Du får meg alltid til å smile og føle meg elsket og bra. Jeg trodde aldri jeg skulle føle igjen. Det er vanskelig å finne de rette ordene til deg fordi du fortjener bare det beste. Jeg har gitt deg mitt hjerte, du fanget min sjel og sammen er vi fyrverkeri. Jeg vil alltid huske deg slik.

Når du tar på meg kjenner jeg det brenner  i mitt innerste meg og hjertet mitt står i brann. Allikevel gjør det vondt. Er jeg god nok for deg? Solen går ned og mørket kommer snikende frem. Jeg hutrer, men jeg er glad i mørket. Jeg føler meg best da. Du tenner en gnist i meg som får mørket til å bli noe av det vakreste jeg vet om. Det er så mye jeg skulle ha sagt.

Du og jeg i natt smelter sammen som to vanndråper som passer sammen i hverandre, samtidig så forskjellige med ulike farger vi farger hverandre og verden vi lever i. Håper jeg alltid husker oss slik.

Du vet alltid hva som er best for meg, og jeg følger deg hvor som helst. Allikevel gjør det vondt. Er jeg god nok for deg? Du fortjener bare det beste, og er det meg? Du trenger noe mer til jeg finner meg selv igjen. Det er vanskelig, og i mine dårlige tider frykter jeg meg selv.

Når jeg har det bra-farger jeg mine skjøre vinger og sprer de utover og «flyr». Jeg er i min dypeste sjel og inn i mitt innerste meg og fyller meg opp i mitt hjertet med kjærlighet. Jeg dykker langt ned for å finne «diamanten» i meg. Det er så mye jeg skulle sagt.

Jeg mister kontrollen, jeg vet jeg er et rot, jeg kjemper og jeg vet ikke om jeg vinner? Jeg trenger tid, men det er ikke vanskelig å elske deg. Jeg er trygg hos deg, og du finner alltid kjærligheten i meg. Det er så mye jeg skulle sagt, men jeg finner ikke de riktige ordene.

Solen går ned. Du legger dine armer rundt meg og legger meg forsiktig ned. Kysser meg fjærlett på munnen og nedover halsen. Mitt hjerte dunker og brer sin flamme rundt i hele meg. Jeg står i brann, må ha deg, du fanger meg og brer din trygghet og kjærlighet rundt meg. Jeg hikster og du klemmer meg varsomt. med ømhet du kjærtegner hele meg. Jeg håper det ikke er en drøm. Jeg vil alltid huske deg slik. Det er så mye jeg skulle sagt, men jeg finner ikke de riktige ordene.

Jeg er redd for å miste deg fordi jeg elsker deg. Allikevel gjør det vondt. Jeg har åpnet mitt hjerte og sluppet deg inn. La oss stoppe verden, la oss elske til evig tid. Du får meg til å føle meg levende, alt er ekte -du er alt jeg trenger-

Mine skjøre vinger lærer å fly igjen og jeg har så mye jeg skulle sagt, men jeg finner ikke de riktige ordene. Jeg vil alltid huske deg slik. I solnedgangen, i natt og jeg vil ikke miste deg. Jeg velger å åpne opp mine vinger  å gi meg fult og hen til deg.  La oss «fly» sammen. Vi brer rundt oss med kjærlighet, smelter sammen og vi er ett.

Jeg vil alltid huske deg slik.

 

-Orkidèdatter-

//

I will always remember you like this.

You and I at sunset who burn in my eyes and skin. We look at each other and I feel like a bonfire. I’m in the full guy and I glow. I see in your eyes that you are captivated, that you love me and are buried in my soul. Just here and now. You can always find the good in me. There is so much I should have said.

The sun is coming down, I’m on my way up. You and I will climb mountains tonight. You always make me smile and feel loved and good. I never thought I should feel again. It’s hard to find the right words for you because you just deserve the best. I have given you my heart, you captured my soul and together we are fireworks. I will always remember you that way.

When you touch me, I feel it burns in my heart and my heart is on fire. Anyway, it hurts. Am I good enough for you? The sun goes down and the darkness creeps forward. I hut, but I love the dark. I feel best then. You light a spark in me that makes the darkness become something of the most beautiful I know of. There is so much I should have said.

You and I tonight melt together as two water drops that fit together in each other, at the same time so different with different colors we color each other with and the world we live in. Hope I always remember us that way.

You always know what’s best for me, and I follow you anywhere. Anyway, it hurts. Am I good enough for you? You just deserve the best, and is it me? You need something more until I find myself again. It’s difficult, and in my bad times I fear myself.

When I feel good, I color my fragile wings and spread them out and fly. I am in my deepest soul and into my innermost mind and fill myself up in my heart with love. I dive far down to find the «diamond» in me. There is so much I should say.

I lose control, I know I’m a mess, I’m fighting and I don’t know if I win? I need time, but it’s not hard to love. I’m safe with you, and you always find the love in me. There is so much I should say, but I can’t find the right words.

The sun goes down. You put your arms around me and put me down gently. Kisses me featherly on the mouth and down the neck. My heart is pounding and spreading its flame around me. I am on fire, must have you, you catch me and bring your security and love around me. I hiccup and you hug me gently. with tenderness you caress all over me. I hope it’s not a dream. I will always remember you that way. There is so much I should say, but I can’t find the right words.

I’m afraid of losing you because I love you. Anyway, it hurts. I have opened my heart and let you in. Let’s stop the world, let’s love forever. You make me feel alive, everything is real – you’re all I need –

My fragile wings learn to fly again and I have so much to say, but I can’t find the right words. I will always remember you that way. In the sunset, tonight and I will not lose you. I choose to open up my wings to give myself fullness and to you. Let’s fly together. We are around us with love, melting together and we are one.

I will always remember you that way.

-Orkidèdatter-

 

 

Eyes that can see – smile as hiding – heart that bleeds- 💦

(In English after Norwegian)

Jeg «føler» ofte på et slikt innlegg jeg velger å legge ut her og nå i dag. Det er veldig personlig og selv om jeg har vært det før, føles det spesielt å dele av seg noe av det innerste som bare mine nærmeste vet. Alikevel, jeg har delt av meg før, jeg begynte bloggen fordi jeg skulle «skrive av meg» og den ble og fortsatt er terapeutisk for meg. Uansett, så er det noe med det… Jeg er åpen om alt, jeg kan snakke om alt og når jeg deler «alt» er det fordi jeg tenker at det er flere «der ute» som kan kjenne seg igjen i meg, og det jeg erfarer og opplever. Jeg er for å fremsnakke psykisk helse, det skal ikke være tabu eller at noe er for dumt. Min foreleser jeg hadde i tema -selvmord- sa til meg «bare skriv og rop ut du «Orkidèdatter», noen må tørre å sette ord på dette med psykisk helse, det kan aldri snakkes ihjel….Ja, altså ALT innen psykisk helse, for det er mye og mangt».

Så jeg deler av meg på godt og vondt.

Øyne som ser hjerte som gråter smilet som gjemmer my heart is crying my heart is bleeding a smile who hide mental health coping with life Norway Norwegian blogger

Tegning -orkidedatter-

 Tekst -Fritt oversatt fra «Mama Michael».

Det fineste smilet gjemmer den dypeste historien.

De fineste øyne gråter de fleste tårer.

Det snilleste hjerte har følt den vondeste smerte.

Som jeg kjente meg igjen her.

Det var som om hele «meg» ble beskrevet med så få ord.

Alltid når jeg var mindre smilte jeg. Smilte alltid tappert der jeg helst så ned i gulvet eller bordet, fordi jeg trodde det stod «skyldig» i panna mi.

Alltid fikk jeg høre at jeg var så blid og god. Jeg turte ikke å være annet, fordi jeg forstod at med et smil kom jeg langt. Eller jeg var redd for atferden fra de rundt meg. Jeg skammet meg.

Jeg har alltid når jeg var mindre hatt så «snakkende» øyne med glimt i. Jeg prøvde å overbevise hele «verden» at alt var bra, fordi da var det ingen som så «det». Det var heller ingen som hørte mine egne ord til meg selv. Alltid mislykket.

Alltid fikk jeg høre at mine øyne «lyste». Jeg måtte ikke la «mørket» få grep om det eneste som var bra med meg. Det var ingen som så bak «sjelens speil».

Alltid har jeg hørt når jeg var mindre at jeg er så snill, og at «du får et langt liv med et godt hjerte». Jeg har aldri vært modig, så jeg stolte alltid på at hjertet mitt «sa» meg hva som var rett og galt, fordi jeg har troa på det gode, fine, positive og vakre. Alltid drømt om «noe». Så mye smerte og vondt mitt hjerte har måttet utstå. Ingen som kan se, føle eller forstå. Kanskje, om du har opplevd «noe» du også….

Jeg blir kastet tilbake i en karusell full av flashbacks fra tidlige barneår. Jeg må sette meg ned litt for å summe meg, tenke over og sortere noen følelser som kom brått på. Jeg holder på å miste kontrollen. Pusten går fortere og kortere. Halsen snører seg sammen, kvalmen brer seg og svimmelheten er til å kaste seg i gulvet av. Jeg kjenner at kroppen vil trykke på panikk knappen, igjen.

Sanse meg, gå inn i meg selv, ta kontroll over kroppen og følelser, jeg vet jeg kan, jeg har lært…..Det er vanskelig. Så utfordrende.

Må fokusere….

Tårene begynner å trille. Hjernen min begynner å snurre «film» der opp. Jeg bestemmer meg for å være med på reisen. Jeg kan ikke holde tilbake. Jeg må la det komme, anerkjenne og sende «filmen» videre for lagring og håpe jeg slipper å «blåse støvet» av den igjen…Aldri.

Jeg sier til meg selv, som en metode i tilfriskningsprosessen:

«det er gamle følelser kroppen kjenner på nå»

«la de komme»

«det er ikke farlig»

«hvor sitter de»

«bare registrere»

«føl, beskriv og la de gå»

«jeg som liten jente -en barnehjerne- kunne ikke vite, forstå eller burde ikke ha eller kjenne på disse følelsene, men nå kan jeg gjøre noe med dem»

Det er voldsomt, det er sterkt. Jeg har fått meg selv i balanse igjen og setter meg ned for å skrive…

Det gjør vondt.

Med et skritt tilbake og et til siden lar jeg minnene bli lagret. Håper jeg mestrer neste «kamp» også…

-orkidedatter-

//

Eyes that can see – smile as hiding – heart that bleeds-

I often «feel» on such a post I choose to post here and now today. It is very personal and although I have been there before, it feels special to share some of the innermost as just my closest know. Anyway, I’ve shared myself before, I started the blog because I was «writing off» and it became and still is therapeutic for me. Anyway, there’s something about it … I’m open about everything, I can talk about everything and when I share «everything» it’s because I think there are more «out there» who can recognize me, and what I experience and experience. I am in favor of mental health, it should not be taboo or something is too stupid. My lecturer I had in the topic of suicide to me «just write and call you» Orchid daughter «, someone must dare to put this into words with mental health, it can never be talked to death …. Yes, that is ALT within psychic health, because there is a lot and many «.

So I share good and bad.

The finest smile hides the deepest story.  

The finest eyes cry most tears.

  The kindest heart has felt the worst pain.

Like I recognized myself here. It was as if the whole «me» was described with so few words.  

Always when I was less I smiled. Always smiled bravely when I looked down into the floor or table, because I thought it was «guilty» in my forehead.

I always heard that I was so gentle and good. I did not dare to be otherwise, because I understood that with a smile I came a long way. Or I was afraid of the behavior of those around me. I was ashamed.

I have always had such «talking» eyes with a twinkle in my face. I tried to convince the whole «world» that everything was good because then there was no one who saw «it». Nor was anyone hearing my own words to myself. Always unsuccessful.

I always heard that my eyes were «shining». I didn’t have to let the «darkness» get hold of the only thing that was good with me. There was no one behind the «mirror of the soul».

I have always heard when I was less that I am so kind and that «you get a long life with a good heart». I have never been brave, so I always trusted that my heart «told me» what was right and wrong, because I have faith in the good, fine, positive and beautiful. Always dreamed of «something». So much pain and pain my heart has had to endure. No one who can see, feel or understand. Maybe, if you experienced «something» you too ….

  I’m being thrown back in a carousel full of flashbacks from early childhood. I have to sit down a little to sum myself up, think about and sort out some emotions that came abruptly. I’m about to lose control.

Breathing goes faster and shorter. The neck is twisted together, the nausea is spreading and the dizziness is throwing in the floor.

I know the body will hit the panic button, again.

Feel me, go into myself, take control of the body and feelings, I know I can, I’ve learned ….. It’s hard. So challenging.

Must focus ….

The tears begin to roll. My brain is beginning to spin «movie» up there. I decide to go on the journey. I can’t hold back. I have to let it come, acknowledge and pass on the «movie» for storage and hope I don’t have to «blow the dust» off it again … Never.

I say to myself, as a method in the recovery process: «there are old feelings the body knows now»

«let’s come»

«it is not dangerous»

«where do they sit»

«just register»

«feel, describe and let them go»

«I as a little girl-a children’s brain could not know, understand or should not have or feel these feelings, but now I can do something about them»

It’s fierce, it’s strong. I’ve got myself in balance again and sit down to write …

It hurts.

With one step back and one to the side, I leave the memories stored. Hope I master the next «match» too.

-Orkidedatter-